Siste årene har det vært skikkelig babyboom blant unge på rundt min alder her jeg kommer fra og i nærområdene. I fjor var det fire bekjente/venninner (som jeg kommer på i farta) noen fikk sin førstefødte og noen sin andrefødte. I år igjen er det hele fire av mine bekjente/venninner som skal ha nr.2 dette halvåret her! Og to bekjente som skal ha nr.1. Jøss!
Siden jeg ble gravid og Daniel Edin ble født har jeg lagt veldig merke til at det plutselig ble veldig mange unge mødre i området etterhvert. Jeg tror at året 2007/2008 ble en begynnelse på unge mødre-moten her. Jeg tror kanskje at etterhvert som flere unge jenter her (inkl. meg selv) fikk barn var det mange som innså at det faktisk går an å klare seg bra som ung mamma også. Det har vel kanskje vært grunnen til at mange unge tar abort også - at man er usikker på om man klarer å ta vare på barnet når man ikke er ferdig med utdanningen. Mange har helt sikkert andre grunner også, men anyway. Jeg tror at når det ble flere unge mødre som klarte seg bra, at det da ble flere unge jenter som begynte å bli mer usikker på om abort var det riktige å gjøre. At de faktisk kan klare seg bra. Mange unge jenter drømmer jo ofte om å få barn også, selv om ikke alle gjør noe med det før de blir eldre. Nå sier jeg ikke at de nødvendigvis planlegger å få barn så tidlig, de fleste gjør nok ikke det. Men at de tørr å beholde det, istedefor abort.
Mammarollen er utrolig mye mer utfordrende enn man kanskje tror, det vil nok mange merke - det gjorde jeg også da jeg fikk sønnen min. Men det er noe man venner seg til etterhvert. De første månedene er nok verst, da er man uerfaren og egentlig nervøs for alt som kan skje og nervøs for å feile. Det er forståelig. Det innebærer mye ansvar å bli mamma. De er jo tross alt ikke en pitteliten baby hele livet. De blir 2 og springer rundt overalt, kanskje prater de også - da må man passe på hva man sier høyt, for de er vandrende hermegåser i den alderen har jeg merka. De blir 5, 6, 7 - begynner på skolen. De blir 14 og tenåringer, vi vet da godt hva det innebærer - gjør vi ikke? Jeg kan for min del si at jeg ikke helt gleder meg til sønnen min bikker den alderen. Jeg vet ikke hvem som er verst, om det er guttene eller jentene i den alderen, men det blir nok en utfordrende tid.
Først nå forstår jeg foreldrene mine, hvorfor mamma har vært så "streng" til tider. Hvorfor hun har blitt nervøs, sint og redd når jeg har stukket av på fest eller bare ikke sagt ifra hvor jeg var. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønner at det er sånn det er å være mamma. Man er alltid redd for at det skal skje noe med barnet eller barna sine, noen ganger blir man kanskje litt overbeskyttende også, men man er bare sånn fordi barnet (eller barna) betyr så inderlig mye. Det er jo deilig også, til tross for alle bekymringene, å elske noen så utrolig mye at man aldri vil gi slipp. Men det kommer vel en dag der man bare må gi litt slipp også - men den dagen tar vi når den kommer.
Nå bare nyter jeg tiden som mamma - ung mamma.
Har du noen mening om unge mødre?
.JPG)
7 kommentarer:
Godt sagt! Selv om sønnen min bare er 3 måneder så kjenner jeg meg godt igjen i det du sier. Forstår våre foreldre så mye bedre, hvorfor de gjorde alt det de gjorde. Jeg synes ikke mammarollen var så utfordrende og synes det var så mye lettere enn hva jeg hadde trodd det var, hører alle klage på at den første tiden er værst og at spedbarn blir man sliten av, lite søvn osv, men dette er fremmed for meg. Han gråter om natten, sovner ikke selv, ubesluttsom og i tillegg er tenner på vei så han er mye irritert, men det er ikke slitsomt fordi. Dette overrasket meg veldig, hvorfor klager alle på dette? Mannen sier det er fordi jeg er tålmodig, kanskje han har rett.
Jeg synes ikke det er så utfordrende som man skal ha det til jeg heller, ikke etter man først har vent seg til de søvnløse nettene og kommet seg etter fødselen. I begynnelsen skal jeg innrømme det var både uvant og skummelt å bli mamma. For første gang i livet mitt hadde jeg ansvar for noe så lite og skjørt som en liten baby. Jeg var både i lykkerus over å bli mammma, samtidig som jeg var livredd for å gjøre noe feil! Det er langt ifra det samme som å sitte barnevakt for å si det sånn. Men man venner seg fort til det og alle pliktene som følger med det å være mamma, alle dritbleiene, griningen, ammingen, søvnløse netter - ja alt. Det går bra! For de fleste iallefall. For min del har det gått kjempebra og jeg elsker livet som mamma og gleder meg til å få flere barn etterhvert. Og det med søvnløse netter: Man blir utslitt, tro meg, men om man dubber litt av når babyen sover om dagen så får man utrolig nok energi nok til overleve resten av dagen. Man bør heller ikke legge seg sent, for man vet aldri når babyen våkner igjen om natten og vil ha mat. All søvn er god søvn! Anyway, alt i alt synes jeg det er helt topp å bli ung mamma! :)
Skummelt først, det var det! Husker godt første gang vi skulle ut en tur med han. Visste ikke hva han skulle ha på seg og hva som ble for varmt eller kaldt, følte meg dum rett og slett. Jeg brukte lang tid på å få tilbake kroppen min etter fødselen og det gjorde det bare verre. Greide ikke å bevege meg så mye - jeg ble klipt btw. Så det å ikke kunne være der 100% for han den første tiden var skummelt det også. Nå er jeg frisk igjen og jeg er godt kjent med ham og vet hva han ønsker og er vandt til korte netter.
Haha, ja akkurat sånn hadde jeg det også! Satt der og lurte på om han hadde nok klær på eller om han hadde for lite, blablabla :P Å, det høres ikke noe godt ut! Jeg ble heldigvis verken klipt eller sydd. Eller jo, hun sydde et lite pyntesting som hun kalte det. Men det er jeg glad for altså! Høres helt forferdelig ut å bli klipt! usj. Har ikke fått tilbake kroppen min -ennå- jeg. Men så har je g heller ikke trent så mye. Hehe. Men holder på med saken nå da!
Du har fått kreavtiv blogger award på bloggen min.
Du har fått kreavtiv blogger award av meg. Sjekk bloggen min.
Oi, såpass! Spennende :D
Legg inn en kommentar