
Siste årene har det vært skikkelig babyboom blant unge på rundt min alder her jeg kommer fra og i nærområdene. I fjor var det fire bekjente/venninner (som jeg kommer på i farta) noen fikk sin førstefødte og noen sin andrefødte. I år igjen er det hele fire av mine bekjente/venninner som skal ha nr.2 dette halvåret her! Og to bekjente som skal ha nr.1. Jøss!
Siden jeg ble gravid og Daniel Edin ble født har jeg lagt veldig merke til at det plutselig ble veldig mange unge mødre i området etterhvert. Jeg tror at året 2007/2008 ble en begynnelse på unge mødre-moten her. Jeg tror kanskje at etterhvert som flere unge jenter her (inkl. meg selv) fikk barn var det mange som innså at det faktisk går an å klare seg bra som ung mamma også. Det har vel kanskje vært grunnen til at mange unge tar abort også - at man er usikker på om man klarer å ta vare på barnet når man ikke er ferdig med utdanningen. Mange har helt sikkert andre grunner også, men anyway. Jeg tror at når det ble flere unge mødre som klarte seg bra, at det da ble flere unge jenter som begynte å bli mer usikker på om abort var det riktige å gjøre. At de faktisk kan klare seg bra. Mange unge jenter drømmer jo ofte om å få barn også, selv om ikke alle gjør noe med det før de blir eldre. Nå sier jeg ikke at de nødvendigvis planlegger å få barn så tidlig, de fleste gjør nok ikke det. Men at de tørr å beholde det, istedefor abort.
Mammarollen er utrolig mye mer utfordrende enn man kanskje tror, det vil nok mange merke - det gjorde jeg også da jeg fikk sønnen min. Men det er noe man venner seg til etterhvert. De første månedene er nok verst, da er man uerfaren og egentlig nervøs for alt som kan skje og nervøs for å feile. Det er forståelig. Det innebærer mye ansvar å bli mamma. De er jo tross alt ikke en pitteliten baby hele livet. De blir 2 og springer rundt overalt, kanskje prater de også - da må man passe på hva man sier høyt, for de er vandrende hermegåser i den alderen har jeg merka. De blir 5, 6, 7 - begynner på skolen. De blir 14 og tenåringer, vi vet da godt hva det innebærer - gjør vi ikke? Jeg kan for min del si at jeg ikke helt gleder meg til sønnen min bikker den alderen. Jeg vet ikke hvem som er verst, om det er guttene eller jentene i den alderen, men det blir nok en utfordrende tid.
Først nå forstår jeg foreldrene mine, hvorfor mamma har vært så "streng" til tider. Hvorfor hun har blitt nervøs, sint og redd når jeg har stukket av på fest eller bare ikke sagt ifra hvor jeg var. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønner at det er sånn det er å være mamma. Man er alltid redd for at det skal skje noe med barnet eller barna sine, noen ganger blir man kanskje litt overbeskyttende også, men man er bare sånn fordi barnet (eller barna) betyr så inderlig mye. Det er jo deilig også, til tross for alle bekymringene, å elske noen så utrolig mye at man aldri vil gi slipp. Men det kommer vel en dag der man bare må gi litt slipp også - men den dagen tar vi når den kommer.
Nå bare nyter jeg tiden som mamma - ung mamma.
Har du noen mening om unge mødre?